Runa Skuterud

«Hadde jeg bare fått lov til å være en litt lubben unge, så hadde kanskje livet mitt sett annerledes ut» - mener Runa Skuterud. 

Hun har elsket mat så lenge hun kan huske. Dette, kombinert med anlegg for å legge på seg, gjorde henne til det hun selv omtaler som et litt tjukt barn. Såpass har hun for lengst erkjent. Det var allikevel først på barneskolen, i møtet med kommentarene fra skolekamerater, bekjente, helsesøster, ja selv velmenende små antydninger fra familien, at tilstanden «glad i mat» endret status til «trøstespising». Akkurat dét forstod hun først mange år, og kilo, senere – etter å ha møtt OV-teamet hos Avonova rehabilitering på Helgelandsmoen. 

Ubehagelige og sårende kommentarer har fulgt Runa gjennom oppveksten, og vondt ble til verre i takt med trøstespisingen. Skolehelsetjenesten skulle heller ikke vise seg å være til stor hjelp for henne. Overvekt var tema hver gang hun besøkte helsesøster - men kun som små stikk og kommentarer. Kostholdsveiledning og kartlegging av mulige, bakenforliggende årsaker var aldri tema. Det var heller ikke mental helse. 

Runa vokste opp i trygge omgivelser på en gård i Skotselv. Hun berømmer sine foreldre for alltid å ha vært der for henne og gjort sitt aller beste. Samtidig ser hun at det å være forelder til barn med overvekt byr på utfordringer. - Man vil gjerne beskytte barnet sitt samtidig som man erkjenner behov for endring. Kommentarer må til enhver tid balanseres. Mine foreldre passet tidlig på hva jeg spiste – det måtte de. For meg virket dette dessverre mot sin hensikt, forklarer odelsjenta. 

Hun kan så vidt minnes å ha vært et aktivt barn. Dette ble det imidlertid brått slutt på. Samtidig som vekten økte, ble det stadig vanskeligere å henge på med de andre. Mestringsfølelsen uteble og de negative vektkommentarene ble stadig hyppigere og mer sårende. Resultatet ble et hatforhold til all fysisk aktivitet. Kjærlighet til mat ble trøsten.

«Når jeg ser tilbake, så tenker jeg at starten på min overvekt har ingen bakenforliggende årsaker annet enn at jeg var veldig glad i mat», Runa Skuterud.

Runa kjente tidlig i livet på den vonde følelsen av å være annerledes. Hun ønsket så inderlig å være som de andre - allikevel fortsatte hun å overspise. På ungdomsskolen nådde vekten 100 kilo. 

Det var også på ungdomsskolen at hun for første gang stiftet bekjentskap med Grete Roede, et bekjentskap som skulle vise seg å bli en gjenganger. Slankekuren resulterte i at hun gikk ned 18 kilo - for så å gå disse opp igjen like raskt. Neste gang var vekttapet 30 kilo, men også denne gangen endte det med sprekk. – Det finnes mange som lever godt og lykkelig med overvekt. Men for meg har ikke livet som overvektig vært noe gøy. Følelsen av å ikke møte forventningene fra omverdenen, har vært tung å bære. Mat ble alltid veien ut av disse tunge tankene. 

En bønn om hjelp

Runa aksepterte aldri sin egen overvekt. Dette ble til slutt redningen. Hun både ønsket, og trengte hjelp. En grundig etterforskning førte henne til at konservativ behandling hos Avonova på Helgelandsmoen var løsningen. Hun ville mer enn å gå ned i vekt; hun trengte svar for å kunne gjøre en varig endring av livsstil og tankesett. Allerede i 2005 ba hun fastlegen om hjelp til å søke henne inn på behandling. Søknaden ble feilsendt og svaret uteble. Motivasjonen var ikke sterkere i ventetiden enn at hun nok en gang ga opp og gikk på nye sprekker. 

Så, i 2015, sa det stopp. Astmaen hadde meldt sin ankomst, og knærne begynte å svikte. Nok en søknad om overvekstbehandling ble sendt. Denne gangen førte det henne til overvekstklinikken i Tønsberg, før hun endelig ble henvist til Avonova rehabilitering på Helgelandsmoen. Dit kom hun i april 2016. Vekten hennes hadde da nådd 138,8 kilo.

Mat og følelser

Du må forstå at du har et problem, før du kan jobbe med det. Først da Runa kom til Avonova, så forstod hun hva det hele dreide seg om; at hun helt siden barndommen hadde misbrukt mat. Nå fikk hun hjelp til å anerkjenne sammenhengen mellom mat og følelser. 

- Dette kan ikke forklares, men det skjedde noe med meg og min motivasjon umiddelbart da jeg kom til Helgelandsmoen. Det gjorde godt å være i et miljø sammen med mange andre som jobbet mot felles mål. Motivasjonen gikk rett og slett helt til himmels, minnes Runa. - Jeg følte meg trygg og tenkte ENDELIG. Endelig var ikke fokus lenger vekten min – det handlet om så mye mer.

En god venn som støtter og forstår er viktig. Runa roser bestevenninnen sin opp i skyene; et vennskap som oppstod nettopp under behandlingsoppholdet på Helgelandsmoen. De fant hverandre i møtet med felles ønsker og mål. Motivasjonen skulle imidlertid vise seg å ikke være den samme. - Jeg befant meg mentalt på et sted der motivasjonen var på topp. Der var dessverre ikke hun, forteller Runa. – Mens jeg raste ned i vekt, gikk hun opp igjen. Allikevel stod hun fjellstøtt ved min side og heiet meg fram. Nå er det heldigvis hennes tur til å lykkes.

Stå løpet ut

Runa snakker spesielt varmt om oppfølgingsukene – om det å stå løpet ut. Når det kanskje ikke går bra, så er det nettopp da man trenger det som mest. – Jeg tror at alle som har gjennomgått behandling for syklig overvekt, har hatt perioder hvor de føler på en skam over ikke å lykkes. Da er det viktig å ikke droppe ut. Det å komme tilbake i oppfølgingsukene, var for meg et sikkerhetsnett. Jeg trengte å holde fokus på det mentale - hjelp til å erkjenne de psykiske utfordringene. Da var det spesielt godt å ha en av psykologene som min faste oppfølger. 

Livsstilsendring og økt livskvalitet

Runa så aldri for seg at hun skulle komme dit hvor hun er i dag. Hun er evig takknemlig for all den hjelp som hun har fått gjennom teamet på Helgelandsmoen. - Nå setter jeg meg stadig nye mål - ikke bare på vekt, men også på ting jeg kan utrette. De store målene kan imidlertid tidvis bli for overveldende, og da er det godt med delmål. Det er disse som gir fremdrift og opprettholder «driven». De gode verktøyene som vi lærer hos Avonova, er viktige å holde på. Evaluering er ett av dem. Det hjelper lite å sette mål og legge planer, uten å evaluere gjennomføringen. Når jeg ikke målet, så kan jeg spørre meg selv om hvorfor jeg ikke klarer å gjennomføre.

- Jeg har for eksempel alltid elsket å kjøre karusell. På et tidspunkt ble jeg så stor at jeg ikke lenger fikk plass i en karusellvogn. Den dagen jeg kunne klyve ombord i en karusellvogn igjen, står som et godt eksempel på måloppnåelse. Dette «boostet» både mestringsfølelse og motivasjon.

Fra inaktiv til topptur

På Helgelandsmoen fikk Runa kjenne på en helt ny trygghet. Endelig kunne hun delta i aktiviteter uten å føle seg dum. Spinning ble raskt nummer én, før dansegleden ble vekket i en dansegruppe. Så kom overgangen fra et trygt miljø, til å skulle klare seg selv ute blant «alle de andre». - Jeg var blitt langt sprekere i løpet av oppholdet, men jeg hadde bare gått ned 18 kilo og var fortsatt en stor dame. Det ble mange og lange gå-turer før jeg endelig våget meg innenfor dørene på et helsestudio. Men det gjorde jeg til slutt.

I 2019 ble hun introdusert for friluftsliv og fjellturer. Interessen for toppturer ble vekket. Trolltunga, Besseggen og aktiv ferie med toppturer i Lofoten er alle på merittlisten. Ett av høydepunktene er den årlige fjellturen i regi av OV-teamet hos Avonova. - Gjensyn med andre i samme situasjon er både hyggelig og motiverende. Samtidig fungerer turen som et sikkerhetsnett og en fin måte å føle at jeg fremdeles har en fot innenfor, forteller hun entusiastisk. 

Vi treffer Runa på jobb på Læringssenteret på Hønefoss, hvor hun er sosionom og jobber med flyktninger. Dette er en viktig jobb som hun vier mye av sin tid til. Med daglig pendling, blir det lite tid og energi til overs for trening. Som «nyfrelst» fjellvandrer, holdes formen ved like gjennom gå-turer. For fjellet lokker. Dét er blitt en viktig motivasjonsfaktor.

Veien videre

I september 2021 var fem års behandling over for Runa. Vekten var da 71 kilo. Det at hun nå har gått opp igjen 12 av dem, ser hun ikke på noe nederlag - det store bilde tatt i betraktning. Kiloene er dessuten på vei av igjen. - Min beste støtte nå, er at ingen lenger kommentarer eller stiller spørsmål hvis jeg går opp noen kilo igjen. Jeg får lov til å eie dette helt selv. Frykten for å gå på vekten er for lengst borte, selv i de perioder hvor pilen peker feil vei. Da slår viljestyrken min inn. 

- Vonde følelser kommer man ikke utenom. Takket være behandlingen, har jeg fått styrke til å kjenne på de vonde følelser – ikke rømme fra dem gjennom å spise. Dét sitter dypt i meg, og jeg føler meg trygg - dette kommer jeg til å klare. 

Overvekt er gjerne en sammensatt utfordring. Forskning viser at det er gunstig at tiltak settes inn så tidlig som mulig. - Veldig mange trenger at noen strekker ut en hånd. Mitt håp er at fastleger forstår viktigheten av å følge opp syklig overvekt. Mange står i kø og venter på behandling. Min historie viser at man ikke har tid å miste. Hos Avonova rehabilitering på Helgelandsmoen står et faglig bredt teame klare til å ta de imot.